John Frusciante - To Record Only Water For Ten Days (2001)

John Frusciante. For en mann. For en gitarist! For en låtskriver!
Vi snakker her om en mann som blant annet ga ut syv utgivelser på et år (2004) og alle syv utgivelsene oste av kvalitet! Enten det er snakk om helt akustiske gitarlåter, psykedelia, garage-punk-rock eller gitarfri elektronika er Frusciante en mesternes mester.

John har også vært gitarist i Red Hot Chili Peppers i mange år, men sluttet igjen i fjor. Heldigvis.
Solomaterialet hans er uansett av en helt annen kvalitet enn det bandet, og jeg er glad for at han nå kan fokuserer fullt på solokarrieren.
Selv om alle Frusciante skivene fra 2004 var strålende, og 2008-utgivelsen "The Empyrian" også var smågenial, er det 2001-utgivelsen "To record only water for ten days" som virkelig fortjener gullmedaljen.

Vi snakker her om ei skive som ble spilt inn like etter at mannen hadde kommet seg gjennom en mangeårig heroinavhengighet som nesten tok livet hans. Han var på denne tiden også tilbake i Red Hot Chili Peppers, og det var åpenbart at han trengte en ventil for å gi ut sine egne låter.
Albumet høres ut som om det er spilt inn på en 4-track recorder, og kan ved første gjennomhøring virke blottet for alt som heter dynamikk, men låtene og den vanvittige produksjonen sniker seg etterhvert inn i underbevisstheten til lytteren og blir fort meget avhengighetsskapende. Jeg er igrunn ikke noe stor fan av "lo-fi" rock, men denne skiva er alikevel helt perfekt i mine ører. Jeg klarer ikke helt å skjønne om han bare trykte på record, og satte igang eller om platas særegne lydbilde var nøye planlagt.
Uansett låter det ekstremt bra, og vi får servert den ene strålende komposisjonen etter den andre.

Musikalsk er plata åpenbart inspirert av 80-talls synthpop, new-wave og 90-talls elektronika. Sammen med Frusciantes gitarer og enestående meloditeft, skapes en atmosfære og en stemning som er til å ta og føle på. Genialt, rett og slett.
"To record only water for ten days" er en slik skive som musikere får lyst til å prøve å gjenskape, siden det høres så enkelt og greit ut. Problemet er bare at det er klin umulig å prøve å lage noe lignende, da lydbildet og atmosfæren i skiva er helt unik.
Klassiker!!!

Camel - Nude (1981)

Engelske Camel er et av verdens beste band uavhengig av sjanger.
Siden debutskiva i 1973 har bandet gitt ut massevis av skiver, og de aller fleste av disse holder et skyhøyt nivå, enten det er snakk om prog-klassikere som "Mirage"(1974) og "Moonmadness"(1976) eller glatt AOR som "I can see your house from here" (1979). Selv bandets nyere utgivelser holder absolutt mål, og jeg er veldig glad for at Andy Latimer, som er bandets vokalist/låtskriver/gitarist/panfløytist(!) nå er på bedringens vei etter alvorlig sykdom. Latimer har vært bandets hovedmann siden starten, og jeg har altså fortsatt et lite håp om å få se mannen på en scene en vakker dag...

Ok, nok om det. Jeg vil igrunn snakke om en bandets kanskje aller beste utgivelse, nemlig "Nude".
Noen vil kanskje hevde at det er tullball å si at denne utgivelsen er bandets beste, men det gir jeg blanke i. "Nude" er et perfekt album fra start til slutt, og kommer alltid til å stå som en bauta i min bok.
Joda, noe nostalgi er det nok snakk om, siden "Nude" var mitt første møte med bandet, men kvaliteten på denne skiva er uansett av ypperste klasse.
Camel har alltid vært mestere i å lage konseptplater, og "Nude" er intet unntak. Det handler i korte trekk om en japansk soldat som blir isolert på en øde øy under andre verdenskrig, og som ikke aner at krigen plutselig er over. Based on a true story.
Musikalsk er "Nude" en smooth blanding av bandets tidlige melodiøse prog, og de noe mer glatte produksjonene som fulgte på slutten av 70-tallet.
Åpningslåta "City Life" setter umiddelbart tonen med sin vakre og litt triste melodi, før vi etterhvert blir kastet inn i en herlig prog-o-rama med låter som "Drafted", "Docks" og "Beached".
Ting roes etterhvert ned igjen med de vakre, men dog alt for korte perlene "Pleace come home" og "Reflections". Disse låtene varer totalt i ca 3,5 minutter, men kunne gjerne vart i minst et kvarter. Rørende vakre saker, rett og slett.  Mot slutten får vi servert platas "David Gilmour" øyeblikk i form av "Lies". Groovy og herlig gitarlåt som var en åpenbar singel når skiva kom ut.


Andre essensielle utgivelser av Camel:

Mirage(1974)
Moonmadness(1976)
Raindances (1977)
Dust and Dreams (1991)

Flere gode skiver av Camel:

Camel(1973)
Snow Goose (1975)
I can see your house from here (1979)
Stationary Traveller (1984)
Rajaz (1999)