John Frusciante - To Record Only Water For Ten Days (2001)

John Frusciante. For en mann. For en gitarist! For en låtskriver!
Vi snakker her om en mann som blant annet ga ut syv utgivelser på et år (2004) og alle syv utgivelsene oste av kvalitet! Enten det er snakk om helt akustiske gitarlåter, psykedelia, garage-punk-rock eller gitarfri elektronika er Frusciante en mesternes mester.

John har også vært gitarist i Red Hot Chili Peppers i mange år, men sluttet igjen i fjor. Heldigvis.
Solomaterialet hans er uansett av en helt annen kvalitet enn det bandet, og jeg er glad for at han nå kan fokuserer fullt på solokarrieren.
Selv om alle Frusciante skivene fra 2004 var strålende, og 2008-utgivelsen "The Empyrian" også var smågenial, er det 2001-utgivelsen "To record only water for ten days" som virkelig fortjener gullmedaljen.

Vi snakker her om ei skive som ble spilt inn like etter at mannen hadde kommet seg gjennom en mangeårig heroinavhengighet som nesten tok livet hans. Han var på denne tiden også tilbake i Red Hot Chili Peppers, og det var åpenbart at han trengte en ventil for å gi ut sine egne låter.
Albumet høres ut som om det er spilt inn på en 4-track recorder, og kan ved første gjennomhøring virke blottet for alt som heter dynamikk, men låtene og den vanvittige produksjonen sniker seg etterhvert inn i underbevisstheten til lytteren og blir fort meget avhengighetsskapende. Jeg er igrunn ikke noe stor fan av "lo-fi" rock, men denne skiva er alikevel helt perfekt i mine ører. Jeg klarer ikke helt å skjønne om han bare trykte på record, og satte igang eller om platas særegne lydbilde var nøye planlagt.
Uansett låter det ekstremt bra, og vi får servert den ene strålende komposisjonen etter den andre.

Musikalsk er plata åpenbart inspirert av 80-talls synthpop, new-wave og 90-talls elektronika. Sammen med Frusciantes gitarer og enestående meloditeft, skapes en atmosfære og en stemning som er til å ta og føle på. Genialt, rett og slett.
"To record only water for ten days" er en slik skive som musikere får lyst til å prøve å gjenskape, siden det høres så enkelt og greit ut. Problemet er bare at det er klin umulig å prøve å lage noe lignende, da lydbildet og atmosfæren i skiva er helt unik.
Klassiker!!!

Camel - Nude (1981)

Engelske Camel er et av verdens beste band uavhengig av sjanger.
Siden debutskiva i 1973 har bandet gitt ut massevis av skiver, og de aller fleste av disse holder et skyhøyt nivå, enten det er snakk om prog-klassikere som "Mirage"(1974) og "Moonmadness"(1976) eller glatt AOR som "I can see your house from here" (1979). Selv bandets nyere utgivelser holder absolutt mål, og jeg er veldig glad for at Andy Latimer, som er bandets vokalist/låtskriver/gitarist/panfløytist(!) nå er på bedringens vei etter alvorlig sykdom. Latimer har vært bandets hovedmann siden starten, og jeg har altså fortsatt et lite håp om å få se mannen på en scene en vakker dag...

Ok, nok om det. Jeg vil igrunn snakke om en bandets kanskje aller beste utgivelse, nemlig "Nude".
Noen vil kanskje hevde at det er tullball å si at denne utgivelsen er bandets beste, men det gir jeg blanke i. "Nude" er et perfekt album fra start til slutt, og kommer alltid til å stå som en bauta i min bok.
Joda, noe nostalgi er det nok snakk om, siden "Nude" var mitt første møte med bandet, men kvaliteten på denne skiva er uansett av ypperste klasse.
Camel har alltid vært mestere i å lage konseptplater, og "Nude" er intet unntak. Det handler i korte trekk om en japansk soldat som blir isolert på en øde øy under andre verdenskrig, og som ikke aner at krigen plutselig er over. Based on a true story.
Musikalsk er "Nude" en smooth blanding av bandets tidlige melodiøse prog, og de noe mer glatte produksjonene som fulgte på slutten av 70-tallet.
Åpningslåta "City Life" setter umiddelbart tonen med sin vakre og litt triste melodi, før vi etterhvert blir kastet inn i en herlig prog-o-rama med låter som "Drafted", "Docks" og "Beached".
Ting roes etterhvert ned igjen med de vakre, men dog alt for korte perlene "Pleace come home" og "Reflections". Disse låtene varer totalt i ca 3,5 minutter, men kunne gjerne vart i minst et kvarter. Rørende vakre saker, rett og slett.  Mot slutten får vi servert platas "David Gilmour" øyeblikk i form av "Lies". Groovy og herlig gitarlåt som var en åpenbar singel når skiva kom ut.


Andre essensielle utgivelser av Camel:

Mirage(1974)
Moonmadness(1976)
Raindances (1977)
Dust and Dreams (1991)

Flere gode skiver av Camel:

Camel(1973)
Snow Goose (1975)
I can see your house from here (1979)
Stationary Traveller (1984)
Rajaz (1999)

Christoph de Babalon -If You're Into It, I'm Out of It (Digital Hardcore) 1997

Christoph de Babalon. The man. The legend! Berlins store sønn!

Vel.. slik burde det iallefall vært. I en rettferdig verden hadde Christoph de Babalon vært superstjerne. 

Men verden er som kjent ikke rettferdig, og jeg er litt i tvil om denne karen er typen som ville trives som superstjerne uansett. I 2001 var han riktignok support for Radiohead, så mannen har da iallefall kommet seg ut og frem. En ting er iallefall sikkert, og det er at denne mannen har laget en av tidenes beste skiver innenfor sin sjanger. En sjanger som er... tja, Darkcore? Ambient? Techno? Hardcore techno? Vel, en god blanding av ambient og eksperimentell hardcore-techno er kanskje det mest beskrivende. Det er et album som slår pusten ut av deg med heseblesende og lynkjapt oppkuttede beats, for så i neste øyeblikk ta deg med på en hypnotiserende reise til de deiligste drømmeland.

Plata åpner med den drøyt 15 minutter lange "Opium". En tålmodighetsprøve for noen kanskje, men gi den noen runder i spilleren og den åpenbarer seg som et mesterlig stykke repetiv og forførende ambient, og som en perfekt start til herligheten som venter..

Ja, for når man så har falt til ro etter den deilige åpningen, kastes man ut til den andre enden av platas musikalske univers: lynkjappe rytmer, breakbeat og jungle. 90-tallets undergrunn kommer plutselig ut av høytalerne i all sin prakt, og det er like latterlig fett i 2011 som det var da plata kom i 1997.  Jepp, dette er en tidløs klassiker på samme måte som "Dark Side of The Moon" og "Revolver".

"If You´re Into It, I´m Out of It" er en stor plate på flere måter enn det musikalske. Skiva varer i over 70-minutter og kan kanskje være relativt vrien å få under huden. Men alle med sans for elektroniske krumspring og lange, deilige ambiente reiser (f.eks låta med den passende tittelen "Brilliance"), må gjøre seg selv en tjeneste og sjekke ut dette albumet.

Til slutt må det sies at Christoph de Babalon har gitt ut mer musikk enn dette mesterverket, selv om det aldri har dukket opp et skikkelig oppfølgeralbum. (En vakker dag...)

Den relativt nye tolvtommeren "A World Of My Own" bør defintivt sjekkes ut, og ikke minst en annen tolvtommer:"Scylla & Charybdis".

Det er dog "If You´re Into It, I´m Out of It" som er den hellige gral, og som er grunnen til at denne mannen er og blir en legende.

Anders Ilar - Stories Of Old (yardrec 002) 2010

Svenskene har full kontroll på de fleste musikksjangere, og elektronika er intet unntak.
Min svenske navnebror Anders Ilar er en av gromgutta innenfor europeisk "leftfield" elektronika, og hans siste fullengder "Stories Of Old" viser tydelig at statusen er velfortjent.
Ilar debuterte med en 12" på det tyske undergrunnselskapet Plong! i 2001, og har siden den gang gitt ut en rekke gode utgivelser, i tillegg til å ha jobbet med relativt kjente navn som f.eks Apparat.
"Stories Of Old" er mannens tiende og kanskje beste album, og er en eneste lang fest for ører og sjel. Riktignok en noe neddempet og fokusert fest, hvor det passer bedre å slappe av i go´stolen enn å shake rompa på dansegulvet. En fest hvor mørke neonlys erstatter svette glowsticks.
Ilar byr altså på en meget behagelig og svevende lytteropplevelse, dog hele tiden med en stødig beat i bunnen. Musikken har en klare referanser til ambient og klassisk IDM, og man hører definitivt hint av tidlig Aphex Twin. Men i låta "Unconditional Surrender" tar Ilar på seg dubstepskoene og serverer drøye syv minutter med eksepsjonell bra dubstep-techno, eller "post-dubstep" om du vil. Ekstra morro er det iallefall at akkurat den låta er representert i to remix utgaver, i tillegg til originalutgaven.
Jeg rakk aldri å sette meg ned med denne skiva når den kom i fjor, men jeg er sjeleglad for at jeg fikk bestilt et eksemplar av den limiterte CD utgaven (kun trykket i 500 eks) før den forsvant fra det fysiske markedet og ut i det digitale cosmos.

Tim Hecker - Ravedeath, 1972 (KRANK 154) 2011

Montreal mannen Tim Hecker har gitt ut en rekke strålende skiver, men årets utgivelse "Ravedeath, 1972" vil for min del stå som en bauta i mannens katalog. Hecker har rett og slett laget et nært perfekt album, og et album som definitivt vil stå som en av mine soleklare favoritter i musikkåret 2011.
Sjangermessig kan Heckers musikk kalles så mangt: drone, avant-garde, ambient etc. etc.. Men å skulle sette denne skiva i en sjangerbestemt bås føles uvesentlig. Joda, skiva spiller på noen av de samme strengene som f.eks Brian Eno har gjort så strålende tidligere, men det er den altoppslukende atmosfæren og stemningen som gjør denne skiva så vanvittig bra.
"Ravedeath, 1972" er lyden av en verden i oppløsning. Lyden av det som står igjen etter apokalypsen. Lyden av det som engang var..
Hecker klarer å fange en stemning som rører meg langt inn i hjerterota, samtidig som musikken er ufattelig bra sammensatt og komponert. Låta "In The Fog II" gir meg frysninger nedover ryggen med sin blanding av orgel, piano, gitar-droning og lydeffekter. Melodien som skjuler seg bakerst i lydbildet både her, og i resten av platas spor, er så ufattelig vakker!
I vår tid, hvor albumformatet ikke lenger har samme status som det fortjener, er det alltid deilig å få servert skiver som virkelig føles som en helhet. Platas tre største komposisjoner "In The Fog", "Hatred of Music" og "In The Air", er alle delt opp i tre spor som flyter upåklagelig sammen med enkelstående spor som "The Piano Drop", "No Drums" og "Studio Suicide, 1980".
Ofte syntes jeg at dagens utgivelser har en tendens til å være for lange, men min eneste innvending mot denne skiva er at jeg skulle ønske den var dobbelt så lang!

Skru av alle lys, sett på gode headphones og nyt dette mesterverket uabvrutt fra start til slutt. En bedre musikalsk opplevelse skal du se langt etter.

Cremaster - Flysch (GRC1) 2002

En nylig visitt til Barcelona innebar selvfølgelig en tur innom byens platebutikker. En av disse hadde et strålende utvalg av glimrende krautrock og annen eksperimentell musikk, på CD såvel som LP. Her var det selvsagt også en rekke spennende utgivelser av spanske artister og band jeg aldri hadde hørt om, og en av disse var Cremaster. Det abstrakte coveret på deres album "Flysch" fanget umiddelbart min interesse, og når instrumenteringen består av "objects on electric guitar" og "feedback mixing board", var det liten tvil om at dette måtte sjekkes ut. Cremaster består av duoen Alfredo Costa Monteiro og Ferran Fages. Monteiro står for gitarlydene, mens Fages skaper feedback fra mixebordet. Monteiro spiller dog ikke på selve strengene, men bruker objekter og duppeditter for å skape skjærende og deilige lyder som tidvis kan minne om vår egen Stian Westerhus.
I Løpet av albumets seks spor (som jeg ikke aner hvorvidt har titler) skaper duoen et lydunivers som virkelig skraper, skriker og hypnotiserer lytteren inn i en mørk og abstrakt verden av systematisk kaos og stillhet. Det går sakte men sikkert fremover, og Monteiros finurlige gitareksperimentering gir mye rom for statisk bakgrunnstøy og lavmælte effekter fra Fages. Stillheten brukes som effektivt virkemiddel, og gir den onde statiske støyen et ekstra piff. "Flysch" er definitivt et album som skal nytes som en helhet, men høydepunktet for min del er nok det fjerde sporet. En episk avant garde / noise-perle på drøye 15 minutter. Denne starter med knurrende gitarstøy mens noe som høres ut som en industriell støvsuger droner i bakgrunnen. Støyet glir så over i elektrisk knoting, før det hele glir over i et maskinelt og lavmælt kaos som fortsetter og fortsetter. Nydelig! Man kan dra paraleller til den japanske noise-legenden Merzbow, såvel som norske gla`gutter som Deathprod, Lasse Marhaug og nevnte Westerhus, men denne Barcelona-duoen har definitivt et solid særpreg som står i kontrast til den flotte og solrike byen de kommer fra, og som plata ble spilt inn i. Thumbs up for Cremaster!