Montreal mannen Tim Hecker har gitt ut en rekke strålende skiver, men årets utgivelse "Ravedeath, 1972" vil for min del stå som en bauta i mannens katalog. Hecker har rett og slett laget et nært perfekt album, og et album som definitivt vil stå som en av mine soleklare favoritter i musikkåret 2011.
Sjangermessig kan Heckers musikk kalles så mangt: drone, avant-garde, ambient etc. etc.. Men å skulle sette denne skiva i en sjangerbestemt bås føles uvesentlig. Joda, skiva spiller på noen av de samme strengene som f.eks Brian Eno har gjort så strålende tidligere, men det er den altoppslukende atmosfæren og stemningen som gjør denne skiva så vanvittig bra.
"Ravedeath, 1972" er lyden av en verden i oppløsning. Lyden av det som står igjen etter apokalypsen. Lyden av det som engang var..
Hecker klarer å fange en stemning som rører meg langt inn i hjerterota, samtidig som musikken er ufattelig bra sammensatt og komponert. Låta "In The Fog II" gir meg frysninger nedover ryggen med sin blanding av orgel, piano, gitar-droning og lydeffekter. Melodien som skjuler seg bakerst i lydbildet både her, og i resten av platas spor, er så ufattelig vakker!
I vår tid, hvor albumformatet ikke lenger har samme status som det fortjener, er det alltid deilig å få servert skiver som virkelig føles som en helhet. Platas tre største komposisjoner "In The Fog", "Hatred of Music" og "In The Air", er alle delt opp i tre spor som flyter upåklagelig sammen med enkelstående spor som "The Piano Drop", "No Drums" og "Studio Suicide, 1980".
Ofte syntes jeg at dagens utgivelser har en tendens til å være for lange, men min eneste innvending mot denne skiva er at jeg skulle ønske den var dobbelt så lang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar